Norge må eie sin egen intelligens

De av oss som bygger denne teknologien, har plikt til å si tydelig fra om hva som kommer — mens det ennå er tid til å handle.

Kunstig intelligens er i ferd med å bli verdens viktigste infrastruktur. Systemene som bygges nå, vil om få år utføre det meste av kunnskapsarbeid på nivå med — og over — de fleste av oss. Det ligger ikke tiår unna. Det ligger år unna, og det er arbeidshypotesen i store deler av feltet.

Det får to konsekvenser Norge ikke er forberedt på.

Den første er arbeidslivet. Maskiner som gjør kunnskapsarbeid billigere enn mennesker, endrer og fjerner hele yrkesgrupper — raskere enn omstillingsapparatet vårt er dimensjonert for. Norge kan i løpet av få år se arbeidsløshet på nivåer vi ikke har opplevd i moderne tid. Velferdsstaten er bygget for konjunkturer, ikke for et strukturelt skifte i hva arbeid er. Dette toget lar seg ikke stanse. Det lar seg styre — av dem som setter seg ved spakene i tide.

Den andre er avhengighet. USA og Kina bygger kunstig intelligens i et tempo resten av verden ikke er i nærheten av. I fjor kunne de betydelige KI-modellene fra hele Europa telles på én hånd. Fra Norge: ingen. Alt vi bruker er leid — modellene, datakraften, infrastrukturen. I sommer fikk vi se hva leie betyr: et eksportkontroll-direktiv i Washington skrudde av tilgangen til en av verdens fremste modeller over natten, for alle uten amerikansk statsborgerskap eller permanent opphold. Norske brukere var ikke part i beslutningen.

Intelligens er i ferd med å bli et strategisk gode på linje med energi og forsvar. Ingen ville akseptert at norsk strømforsyning kunne skrus av fra et annet lands hovedstad. Det er nøyaktig den situasjonen vi nå bygger oss inn i for intelligens.

Det finnes en annen vei, og Norge er uvanlig godt posisjonert for den. Vi har kraften: en produksjon som er så godt som helt fornybar, i et land der klimaet gjør kjøling billig. Mens KI-veksten andre steder drives av gassturbiner og kullkraftverk som skulle vært stengt, kan norske datasentre trene modeller på vannkraft. Vi har kapitalen. Vi har kompetansemiljøene. Og vi har noe færre snakker om: en av verdens mest digitaliserte forvaltninger, med dokumenterte køer som i hovedsak består av språk- og dokumentarbeid — nøyaktig det språkmodeller er bygget for. Norsk KI under norsk kontroll kan styrke velferdsstaten. Utenlandske systemer i utenlandsk jurisdiksjon kan aldri bære de mest sensitive dataene våre.

Norge har alt som trengs, unntatt beslutningen. Vi som bygger, kommer til å gjøre vår del. Dette brevet er en invitasjon til å gjøre deres.